You might remember my previous item on the matter, and our protest from the Left Alliance against Millinkevich, the pro-Western, pro-privatization candidate in Belarus. Last weekend, Millinkevich came to Oslo as a guest of the Norwegian Helsingfors Commitee. As noone else had, we ended up being the ones protesting him. And by the way, yesterday, I gave up all my positions in the Left Alliance. I decided upon that mainly for three reasons:

1. the youth has to take over (although several of them are older than me or have been in student politics for a longer time)

2. the student parliament is mainly limited towards having the powers of a student council at a high school. Now although it was pretty soon clear to me that those were it’s formal powers, it took quite a long time for me to udneerstand that most other MPs also wanted it to remain that way and that they enjoyed having phony debates about things they couldn’t do anything about — without even getting the press involved to build up public pressure

3. I might, believe it or not, actually finish my career as a student this summer!

…well and then there are more interesting things/activities out there. So don’t expect me to stop being active quite yet!

Update (04/30/06): The last session of the student parliament this year was actually on Thursday after I had written the entry, so technically speaking, I had one last meeting to attend to. And at that meeting, the student parliament called for a boycott of all the main occupation states: Israel, USA, China, Marocco, Turkey, Russia, Iraq, Iran, Great Britain, Pakistan, India and Indonesia. I really don’t think it can get very much more radical… If you know Norwegian, you can read the entire text below.

Boikott av Israelske, Amerikanske, Kinesiske, Marokkanske, Tyrkiske, Russiske, Irakiske, Iranske, Britiske, Pakistanske, Indiske og Indonesiske varer og tjenester

Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (SP) støtter opp om folkegruppers rettigheter til frihet og selvstendighet og fordømmer verdenes okkupasjonsmakter. Vår protest mot okkupantene ønsker vi å vise ved å oppfordre til boikott av landets varer og tjenester, samt en klar instruks til UiO om at akademisk samarbeid skal brytes, i likhet med at UiO og SiO også skal følge boikotten av varer og tjenester.

I tråd med denne politikken ønsker SP at vi skal markere oss i forhold til Israels okkupasjon av Palestinske områder, USAs okkupasjon av Irak, Kinas okkupasjon av Tibet, Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros og Kurdistan, Russlands okkupasjon av Tsjetsjenia og Kuril / Chishimaøyene, Iraks og Irans okkupasjon av Kurdistan, Storbritannias okkupasjon av Nord-Irland, Pakistan og Indias okkupasjon av Kashmir samt Indonesias okkupasjon av Papua.

SP ønsker å legge et press på UiO for at det akademiske samarbeidet vi har, hva gjelder forskningssamarbeid, brytes med Kina, India, Pakistan, Russiske, Britiske og Amerikanske Universiteter og forskningsinstitusjoner.

SP ønsker at UiO og de enkelte fakultetene bryter alt av studentutveksling med de nevnte land der vi har utvekslingsavtaler inkludert nasjoner som er en del av Storbritannia.

SP ønsker ikke at Lånekassen skal finansiere norske studenters studier i disse landene, dette gjelder også øvrige statlige, fylkeskommunale eller kommunale finansieringsavtaler.

Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Golan er ulovlig, og det internasjonale samfunn har bedt Israel trekke seg ut. FN stadfester dette blant annet i resolusjonene 242 fra 1967 og 338 fra 1973. Videre bryter Israel Geneve-konvensjonenes regler for hva en okkupantmakt kan og ikke kan gjøre. Israel bygger faste bosettinger på okkupert jord, de palestinere arresteres, fengsles og sågar myrdes uten lov og dom, den palestinske befolkningen avtraffes kollektivt, og Israel følger heller ikke opp okkupasjonsmaktenes plikt til å sikre at befolkningen i de okkuperte områdene får fortsette og fullføre sin utdannelse. Studenter hindres i å komme frem til sitt studiested, og universiteter stenges uten grunn.

Våren 2003 ble Irak invadert av en koalisjon ledet av USA og Storbritannia i strid med FN-pakten og uten Sikkerhetsrådets godkjennelse, angivelig fordi landet skulle besitte masseødeleggelsesvåpen, noe man ikke har funnet. Antall sivile drepte irakere siden krigen startet i mars 2003 er uklart, men anslagene per 19. januar 2006 varierer mellom 28000 og 31600. I 2004 ble det kjent gjennom offentliggjøringen av bilder, at amerikanske soldater torturerte irakiske fanger, som ble holdt ved Abu Ghraib-fengslet.

Det er en utbredt oppfatning at det kan ligge andre politiske og økonomiske grunner bak invasjonen enn den tidligere antatte forekomsten av masseødeleggelsesvåpen. Dette spesielt med tanke på de enorme oljeressursene som Irak besitter. Blant dem som åpent har innrømmet at oljen var motivet er Polens utenriksminister Wlodzimierz Cimoszewicz.

Høsten 1950 ble Tibet angrepet av den kinesiske hær, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra den tibetanske regjeringshær, nådde den hovedstaden Lhasa i 1951, og dermed var Tibet under Kinesisk okkupasjon. Dalai Lama ble værende i håp om at fredelig sameksistens med okkupantene var mulig, men flyktet i eksil til India etter de blodige opptøyene som kostet tusenvis av menneskeliv i 1959. Kina gjør fremdeles krav på landet, og ledelsen hos den tibetanske oppgjørsbevegelsen er dømt til et liv i eksil.

Vest-Sahara var tidligere en spansk koloni. I 1975, før spanjolene hadde rukket å trekke seg ut av området, okkuperte Marokko den nordvestlige delen av Vest-Sahara, og Mauritania den sørvestlige. Etter at Mauritania trakk seg ut av området, okkuperte Marokko også denne delen. Motstandsbevegelsen, Front Polisario, som tidligere kjempet mot spanjolene, ledet en geriljakrig mot de to nye okkupantene Marokko og Mauretania. En våpenhvile ble gjennomført i 1991.

Som en del av våpenhvileavtalen, ble det enighet om at en folkeavstemning skulle gjennomføres i 1992. Gjennom avstemningen skulle lokalbefolkningen få avgjøre hvorvidt de ønsket at området skulle bli selvstendig, eller innlemmes i Marokko. Til tross for at partene har blitt enige om at en avstemning skal avholdes, nekter nå Marokko for at den skal finne sted. Siden området ble okkupert, har flertallet av Vest-Saharas innbyggere bodd i flyktingleirer i sør-vestre Algerie. Der holder også eksilregjeringen til.

Siden marokkanske styrker rykket inn i området, har Marokko bygget en 2200 kilometer lang mur gjennom Vest-Sahara, som deler territoriet i to. Muren hindrer befolkningen i de okkuperte områdene fra å komme i kontakt med befolkningen i flyktningleirene i Algerie.

I hele det 20. århundre har ulike kurdiske militser (pesh mergas) kjempet mot sine arabiske, tyrkiske og persiske herskere. I Tyrkia var det lenge straffbart å snakke kurdisk offentlig, og i Syria er hundretusener av kurdere fratatt sitt statsborgerskap.

I Iran ble det i 1946, under sovjetisk beskyttelse, opprettet en kurdisk stat rundt byen Mahabad. Da sovjetstyrkene ble trukket ut som ledd i Jaltaavtalen, ble den kurdiske republikken raskt gjenerobret av Iran. Kurderne i Iran (Øst-Kurdistan) har siden ført en kontinuerlig kamp mot myndighetene i Teheran. Under revolusjonen mot sjahen i 1978 ble store deler av Øst-Kurdistan frigjort, men de har siden opplevd enda sterkere undertrykkelse under det nye islamistiske styret som ble innført under ledelse av Ayatollah Khomeini.

I Irak forhandlet kurdiske representanter fram selvstyreavtaler med skiftende regjeringer, men avtalene ble ikke gjennomført. På 1980-tallet gjennomførte Saddam Husseins regime en systematisk ødeleggelse av kurdiske områder, som kulminerte i det beryktede gassangrepet på byen Halabja i mars 1988, der mer enn 5 000 mennesker omkom.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 ble også den Ingus-tsjetsjenske republikken som hadde eksistert siden kampene mot Sovjetunionen 1936 oppløst. Tsjetsjenske ledere ledet av Dzjokhar Dudajev erklærte uavhengighet. Deler av det gamle maktapparatet og islamske ledere gikk imot, og det brøt ut borgerkrig. I 1994 støttet de russiske myndighetene et mislykket kuppforsøk mot Dudaev.

Den første tsjetsjenske krig startet i 1994 – russiske styrker angrep Tsjetsjenia, og var i hovedstaden Groznyj i november 1994. Tsjetsjenske motstandsstyrker drev effektiv geriljakrig fra fjellene, og en demoralisert russisk hær trakk seg ut våren 1996 etter å ha undertegnet en fredsavtale. Avtalen gav tsjetsjenerne omfattende selvstyre, men ikke full uavhengighet. Tsjetsjenia hadde uavhengighet i sikte, men klarte ikke å etablere lov og orden, og drev mot anarki styrt av kriminelle bander og klansledere.

Den andre tsjetsjenske krig brøt ut i august 1999 da tsjetsjenske grupper angrep landsbyer i Dagestan, og litt senere startet en serie med terrorbombinger mot boligblokker rundt om i Russland. Dette fikk president Putin til å beordre russiske styrker inn i Tsjetsjenia, og i 2002 kunne føderale myndigheter sette inn lojale styresmakter i Groznyj.
I 2003, etter at russerne tok over kontrollen over kontorene i Groznyj, har det vært få regulære trefninger. Seperatistene har gått over til å bruke geriljataktikk og terrorangrep, de mest kjente er en rekke terrorhandlinger rundt om i Russland høsten 2004 som kulminerte med gisseltagningen ved en skole i Beslan i Nord-Ossetia, hvor 1200 ble holdt som gisler.

Nord-Irland ble til etter Republikken Irlands selvstendighet, da den britiske regjeringen nektet de seks nordligste grevskapene å slutte seg til republikken. Den nordlige delen av Irland har vært del av Storbritannia siden 1922.
Nord-Irland regnes formelt og konstitusjonelt ikke som eget land. I 1920 fikk det imidlertid egen regjering, eget tokammerparlament og selvstyre i alle saker som ikke hadde «betydning for imperiet». Etter at urolighetene tok til I 1969 har det lokale selvstyre ikke alltid fungert, og provinsen har siden 1972 i perioder vært styrt direkte fra London.

SP i Oslo mener at en boikott av disse landenes varer og tjenester, samt en akademisk boikott, er et godt tiltak for å vise de respektive myndighetene at der okkupasjon er brudd på grunnleggende folkerett og internasjonale konvensjoner.

SP i Oslo oppfordrer alle studentene ved UiO til å følge SPs politikk på disse områdene, og at alle produkter UiO er i besittelse av fra de nevnte land skal erstattes innen 200års jubileet i 2011.

SP i Oslo skal selv følge denne politikken, og ikke kjøpe varer og tjenester fra den nevnte land, heller ikke oppfordre studenter til å studere i disse landene.